Ved 2

På denne tida av året er det ved som er tema. Jeg kjører inn ved som har tørka på pall ute. 

De siste dagene har de regna litt og vært plussgrader, så nå går det mot vår. Inne vokser og spirer det litt etter litt. Jeg har slitt med å få Cleome, eller edderkopp-blomst, til å spire flere ganger, men i år har jeg fått flere spirer. De har undervarme, men undervarmen går av sammen med lyset om natta. Noen har fortalt at de liker døgnvariasjon på temperaturen når de skal spire. Her er det bilde av dem med blomster i innlegg fra 2015: Edderkoppblomst spirer ikke

God helg!

Per varmestein - nå starter våren - snart...

 I dag, den 22. februar, var St Peter lei vinteren så nå har han kasta glødende varme stein i vannet, nå går tælan og isen på fjorden - i følge gammal kunnskap. Det ser ikke helt sånn ut på yr.no ennå. 

Men inne er det tegn til vår: 

Frøspiring i vinduskarmen

Planteframdriving i gang på badet

På badet har jeg en tunnel med en varmematte og plastduk rundt. Den har jeg hatt i flere år nå. Jeg har ei ramme med tre LED-lys som henger i buene. Plantene kan ikke bli så høye inni tunnellen, men fin i starten.

Ute er det vinter, veldig fin vinter i år! Stabilt med snø og kulde siden jul og ikke hålkeføre. 

Kjøkkenhagen

Fuglene får mat i et epletre:

Spettmeis

I vinterhagen og kjelleren venter planter på våren. Her er det sarcococca confusa som sørger for at vinterhagen lukter blomsterbutikk. I år starta de før jul. Så deilig lukt! En kjenner lukta før en ser blomstene, men nå er det ikke vanskelig å se blomstene heller. De har sådd seg sjøl i potta si, har jeg sett. Men det er begrensa med antall planter en kan ha siden de ikke er herdige her, regner jeg med. 

Sarcococca confusa

Vinterhagen

Her er fra kjelleren, det er engletrompeter, diverse agapanthus, georginer, Mt Bresia mm. Jeg har litt lys på for det er ikke kaldt nok så de vokser litt.

Katta klagde på manglende gras, så her er det kattegras som er det samme som havre. 

Jeg skreiv et innlegg om drivhusplanene mine Drivhusdrømmer i mars 2021. Jeg sendte epost  til kommunen og spurte om jeg måtte søke siden vi bor i LNF-område. Siden jeg ikke hørte noe, ringte jeg en gang, og da fikk jeg høre at det måtte søkes om dispensasjon fordi vi hadde for mye bebygd areal - over 200 kvm med hus. Men utnyttelsesgraden er < 1 % av arealet... Så jeg ga opp. Men forrige uke fikk jeg en telefon som svar på eposten jeg sendte for 5 år siden. Ingen problem å bygge drivhus. Så nå er jeg igang igjen med drivhusdrømmer som jeg håper blir reelle! 

Tomta er grei. De gale geitene er døde nå, så nå er det kjøkkenhage og blomster der geitene gikk, bak plankegjerdet på bildet under. Jeg planla sist en murvegg mot nord mot geitene. Murvegg er bra for varmelagring, så lurer fortsatt litt på om jeg vil ha litt mer mur mot nord. Jeg leser om u-verdier, fundament og gulv og størrelse. Det blir vel ikke helårsdrift, tror jeg. Jeg har jo vinterhagen min til det - og den kjelleren. Vi har hatt noen somre der det har vært veldig lett å tenke seg at drivhuset kan bli for varmt. Det er dårlig med skygge fra trær på drivhustomta mot sør, litt mer tre/busker mot vest. Jeg tenkte jeg kunne plante et epletre foran. Det får en sjelden nok av. En kan visst få en skyggeduk også til huset. 

Drivhustomta

 

God helg!

Ved

 I går hogde vi ved. Ja, først kappa vi den med motorsag. Bildet over viser hoggestabbe, økser og den svarte greia er en stokkholder. Fin å ha når en kapper opp stokkene. 

Oppe ved huset har vi en hjemmesnekra stokkeholder, vist i forgrunnen på bildet under. Den kan ta mange tynne greiner. Den svarte greia kan ikke det, men en kan jo lure på vitsen i å lage ved av tynne greiner.

Bildet over viser to små vedla ved huset. Metallstativet er til en ny vedtørkingsmetode for oss: 

Stativet settes rundt en europall og så trer en en vedsekk på stativet og fyller den med ved. På toppen kan en få en egen presenning med kroker til å feste i sekken. Her kan veden stå i sol og vind og bli tørr. Vi har ikke traktor med pallegafler, så det blir trillebår for å få veden i hus etter at den er tørr. 

Da jeg var liten, lagde faren min vedla ute i skauen, pinner på marka og kløyvd ved med barken opp. Tørken var varierende. Så faren min har bygd tre vedhus. Vi tar fra et, et er i tørk og et blir fylt: 

Over er huset som er i tørk. En kaotisk vedhaug. Får ikke mest mulig ved inn i huset på den måten, men kanskje det er bra for tørken? Kan jo lure på åssen personer vi er som har en sånn kaotisk vedhaug, jfr. karakterisering av personer ut fra ved i boka "Hel ved" - tror det ikke det var noen positiv karakteristikk vi ville fått. 

I det andre vedhuset ser det helt annerledes ut: 

Dette er vel fin orden! Men her lurer jeg på hvordan tørken blir. Heldigvis jobber vi ikke så veldig fort, så det blir gradvis fylling av huset. Vi er litt skeptiske, så det var derfor vi begynte med pallene og vedsekkene. Pallene har vi uansett etter diverse bygging og hellelegging etc. 

Vi har fortsatt en del igjen å kløyve. Dette er svære graner som har vært toppa diverse ganger. Det anbefales ikke - tung ved å jobbe med. Bedre å ta hele treet ned og plante et nytt. 

Når en blir gammel, tar en vel heller toppen av treet for en rekker ikke å se et tre vokse opp før en dør. Snakka med ei nabokone, og hu sa det var sånn. Alle gamle menn tar toppen av treet i stedet for å hugge treet ned, sa hun. Jaja. Grana kan trenge fra 20 til 40 år før den setter kongler. En blir fort for gammal til å oppleve det om en sår et granfrø. 

Fortsatt god helg!

Første prikling og gulrot i "melkekartong"

 

Årets første prikling er ikke rekordtidlig. Det er tre små blodbeger lengst til venstre, to dichondra, to klokkeranker og to mariatistel. Foreløpig står de varmt, men i alle fall klokkeranke og mariatistel skal settes kjøligere for at de ikke skal vokse alt for fort. 

Ute har jeg sådd gulrøtter i kartonger. I fjor glemte jeg å lage hull i bunnen på dem - og glemte dem i et regnvær. Ha-ha, østlendinger er ikke vant med alt dette vannet vi har begynt å få i perioder her! Nå er det hull i kartongene. Jeg har sådd nesten bare i sand, litt kjøpejord på toppen. De liker jo sandjord, gulrøttene, så vi får se åssen dette går. 

Det svarte såbrettet en skimter forran gulrøttene er staudesåinga mi fra tidligere. Og her er spinaten min: 

Det er absolutt ikke spiretid ennå. Frost fortsatt, selv om det har vært over null på dagen. Men jeg så tegn til rabarbraspire: 

De må ha gjort seg klare i høst, tenker jeg. Også ser en et ugras jeg ikke er spesielt glad i, lange ranker med nokså pene blad. Pene lilla blomster og ganske krydrete duft av hele planta. Glemt hva den heter, men jeg vet det går an å kjøpe varigert versjon av den planta. Det har jeg ingen planer om. Den sprer seg overalt og kaninene liker ikke å spise den. 

Blodbeger fra i fjor - i sånn tomatpotte fra Biltema: 

Og i den svarte murerbøtta er alrunen min i fjor i august. Da var den begynt å bli litt puslete og jeg trodde den hadde tenkt å dø. I forrige innelegg her, ser en at det var feil, heldigvis. 

God helg fortsatt!

Alrune

 

I fjor sådde jeg alrune Mandragora officinarum. Det er ei plante jeg har visst om siden jeg var liten. Mora mi leste Gobelin av Olaf Bull for meg - og det gjorde inntrykk. Det er en histore som fortelles ut fra en gobelin  (bildevev) på ei pute. Det starter sånn:  

Henover gulvet med de dunkle matter
staar vinterdagens bleke, sidste sol,
og strømmer om min ganske lille datter,
mit barn Merete, ved min lænestol!
Hun staar i guttedragt og røde sokker
og undersøker sofapudens træk,
og under faldet af de lyse lokker
er hendes lille ansigt ganske væk — —!

Ja kom, mit lille barn, saa vil vi vandre
i dette gyldne, grønne gobelin —

Og alrunen kommer inn på slutten: 

Saa gaar du frem og bukker dig: „Hr. Greve,
her er jeg alt, men dette er min far.
Han synes det er underligt at leve —
kom frem med alle urter, som du har!
Jeg selv har ikke noget andet ønske
end kirsebær og ribs, men han maa faa
en god Alrune — noget tryllegrønske
af den som staar og vokser i det blaa — —!“

Hele diktet fant jeg her - eller så kan en finne det på nasjonalbiblioteket sine nettsider, Olaf Bull, Nye digte 1913. 

Planta er giftig så det anbefales ikke  å "faa en god Alrune" fra greven. 

Den ser jo ikke så forferdlig spesiell ut. Det er visst rota egentlig som er artigst. Den kan se ut som et menneske. Folk trodde at planta skreik noe forferdelig når en dro den opp av jorda - så ille at en døde av det skriket. Derfor fikk de ei gammal bikkje til å dra den opp og sjøl holdt de seg for øra.  Dette fant jeg på nettsida farmasihistorie.com, lenke under bildet. 

Her er fra "høsting" av alrune: 

Bildet er hentet her: https://farmasihistorie.com

Jeg håper den vil blomstre i år. Den er i slekt med poteten og tomaten, i søtvierfamilien, wikipedia viser bilder av den, her.  

I dag har det vært vårlig med smelting fra taket. Jeg fikk en del sekkestrie fra søstra mi i fjor. En skal jo kle på bartrærne på denne tida av året. Det har jeg egentlig ikke gjort før. I fjor kjøpte jeg et tre jeg har begjært lenge, en korea edelgran, så den ble pakka inn. I tillegg pakka jeg inn kuletujaen min og en vanlig tuja ('brabant') jeg skal lage skulptur av en gang om jeg får til. 

Innpakka korea edelgran

Fortsatt god helg!

Sågalskap og erfaringer fra i fjor

 

Dette er Salvia viridis 'Clay Bouquet' - en mix-blanding med frø. Dette var den peneste jeg fikk i fjor, syns jeg. Jeg har igjen frø, så skal så i år også. Sådde de 1. mai i fjor. Det holdt det. Det blir alltid for fullt så lenge jeg må ha alt inne, så det er veldig bra med alt som kan sås ganske seint. 

Jeg sådde også to typer fløyelsblomster i fjor - egentlig for at rosene mine skulle få litt hjelp til å bli kvitt nematoder. Noen av rosene har jo stått på samme plassen i noen år. Flere av dem ble ordentlig skada av den fæle vinteren 2020-2021, flere døde også, skreiv om det her. I rosebladet leste jeg at det ble mer nematoder når en ikke er flink til å luke. Det passer godt på meg. Så da ble det fløyelsbomster. To stykker: Tagetes patula 'Alumia Vanilla Cream' og Tagetes patula 'Fireball'.

Riddersporene mine som jeg sådde en sommer for flere år siden, har blitt store og fine nå: 

Jeg har kjøpt frø og skal så flere i år. Det er veldig greie planter. Det eneste gærene de gjør, er at de kan falle over ende. De her er ikke støtta opp, men de står litt lunt - også er det ikke de aller høyeste sortene. Ute i et såbrett under snøen har jeg sådd akeleier, men har latt være med riddersporene. Jeg var litt redd for at de ikke skulle tåle så godt kuldebehandlingen, men det er vel tull. De er jo skikkelig herdige planter. Jeg har ikke vært så veldig heldig med sånn vintersåing ute av stauder før. Derimot såing enten ute rett i et "barnehagebed", eller såing i potte også prikle ut i "barnehagebed" har gått bra. 

I sommer fikk jeg for første gang druer på ei drueplante jeg må overvintre inne. Den står i en svær rund murerdunk, tror det er 60 liters potte eller noe sånt. Ingen bilder av modne druer - de forsvant fort!

Den må ut om sommeren, for står den i vinterhagen, får den bare meldugg.

Tomater fikk jeg også mye av i fjor - akkurat som året før. Det var jo to varme fine somre. I tillegg har jeg ordna meg med opphøyde bed inntil en levegg på jordet der et er mye sol. I fjor planta jeg alt for tett. Jeg gikk amokk i tomatfrøbutikken på fjesboka med spennende sorter. I tillegg ville jeg jo ha de som var vellykka fra vanlige frøfirma fra året før. I tillegg tror jeg alltid at ikke alle frøene spirer. Tomatfrø har høy spireprosent selv om frøa er gamle. Ingen vits å så særlig mange flere frø enn en vil ha planter, tenker jeg. I fjor sådde jeg 6. mars. 

Jeg hadde to sorter bifftomater: Paul Robeson og Black Seaman og en sort som het Grushovka som også var ganske stor. Alle tre var kjempegode! Kanskje er jeg aller mest fornøyd med Grushovka for hun bar godt. Hun skulle visst være ekstra godt egnet for kalde strøk. 

I tillegg måtte jeg kjøpe en sort som het Ingrid, for det heter niesa mi, også kjøpte jeg Sweet Aperitif. Den kan jeg egentlig ikke huske hva jeg tenkte om. Ingrid var små pene røde tomater som var gode. Det spesielle var at de var så pene. 

Av sortene fra tidligere hadde jeg Gardeners Delight som jeg forsatt liker veldig godt. Tomatene er kjempegode, og det blir mange av dem. Zuckertraube er også en god "cherrytomat". Tigerella er en kul tigerstripete tomat som også bærer veldig godt. Den er ikke noe spesiell i smaken, syns jeg. Så den er godt egnet i salat med agurkdressing eller no sånt. Den aller beste tomaten er Sungold, guloransje liten tomat. Den bærer godt, men tomatene er litt mindre enn Gardeners Delight. Jeg hadde også TinyTim busktomat ved terrassen. 

I forbindelse med et anfall av frøgalskap i fjor kjøpte jeg villtomatfrø fra Onzaden, et nederlandsk frøfirma. Det var bitte små tomater, som stikkelsbær - eller rett og slett like store som vanlige kirsebær. De såkalte "cherry-tomatene" er jo større enn kirsbær ofte. 

De vokste fælt og bar godt og holdt på lengst utover høsten - helt til frosten kom - ute. Men de var så små at det nesten var som å plukke bær. De har tynt skall så det var greiest å putte dem rett i munnen. Jeg syns de var ordentlig gode, så de skal jeg fortsette med.

Det var mer frø jeg fikk fra Onzaden - og uten toll. Jeg hadde lyst å kjøpe ordentlig tobakk, men det turte jeg ikke. Ikke det at jeg røyker, men hadde vært moro å se planten. Prydtobakk har jeg alltid fordi de dufter så godt om kvelden. Kanskje ordentlig tobakk også lukter godt. Røyklukt kan jeg ikke fordra. Heller ikke kaffe, men planter har jeg fått meg. Jeg kjøpte kaffefrø, te, oliven, fiken, sesamfrø, kinin og alrune. Alt spirte, men bare en eneste kaffeplante, og den kom så seint at jeg hadde gitt opp. 

Jeg fikk råd på hagepraten å gå på Ikea eller Plantasjen for der solgte de ofte små kaffeplanter. Det gjorde jeg: 

Den her prikla jeg til 10 planter: 

Det gikk bra med alle i sommer til de kom inn i huset om høsten og fikk spinnmidd fra en annen plante. Jeg sprøyta med gifta mi (rødsprit + såpe). Det har tatt knekken på noen av plantene, er jeg redd. De står nokså kaldt nå. Det liker de nok heller ikke, men jeg vil holde spinnmidden mest mulig i sjakk og ikke få den inn i resten av huset. 

Den ene frøsådde kaffeplanta står i stua og har det fint: 

I vinterhagen overvintrer fiken, dadler, oliven og te sammen med alrune og noen til: 

De store bladene er alrune. Ellers er det teplanter, oliven mm.

Fiken uten særlig blader og noen små daddelpalmer.

Dadlene er steiner fra jula 2021 som jeg stappa i ei potte jord, og de spirte veldig godt. 

De peneste plantene var kinin - utrolig nydelig blader de har. Jeg ante ikke åssen de så ut. Jeg tenkte bare det var gøy å dyrke malaria-medisin. 

De står nok kanskje litt for kjølig - kanskje derfor de er røde i bladene. Det er lettere ikke å få det for tørt når de står litt kjølig. Jeg har dem i et slags mini-drivhus i et kjølig rom. 

I år har jeg også hatt et lite anfall med frøgalskap. Denne gangen var det Chiltern seeds jeg kjøpte fra - også uten toll. Jeg har sådd apeskrekk, og et frø har spirt. Pene frø også!

Apeskrekkfrø

En spire med apeskrekk

Kaktus sår jeg rett som det er. De spirer greit, men etter spiringa er frafallet stort. Det er vel egentlig bra, for vinduene mine mot sør er ganske fulle. Her har jeg et brett på gang som jeg ikke husker når jeg sådde: 

I vinter har jeg sådd Lithops, levende steiner og Epiphyllum, storblomstrete kaktus: 

Epiphyllum til venstre og Lithops til høyre i pottene over. Litt spent på hvordan det går med dem videre nå. Jeg har en Nattens dronning jeg har sådd, så jeg tror jeg skal få til Epiphyllum for de ser ut til å likne litt. Men de levende steinene er jeg spent på. 

Nå har jeg sådd banan. Det tror jeg blir mislykka. Sånne svære harde frø har jeg sjelden klart å få til å spire. Jeg har noen Ginkgo biloba frø i potter som jeg venter på - gjorde som anbefalt fra Chiltern seeds, så godt jeg klarte. Men det å file frø syns jeg er litt vanskelig, for jeg er så redd for å ta for mye. 

Nå går det mot vår så jeg har sådd blodbeger og har fått tre spirer. Det er akkurat passelig. To spirer med Dichondra er også akkurat passelig. Fortsetter det slik, blir  kanskje ikke våren riktig så kaotisk som den pleier... 

Siste bildet er tatt 11. november i fjor. Frosten kom seint sånn for alvor. Jeg hadde nok dekka med fiberduk noen enkelt-frostnetter.  

Hage-anglofili

 Jeg er litt anglofil, tenker jeg, selv om jeg egentlig aldri har vært i England. Jane Austen, Brontë søstrene, Elizabeth Gaskell og Dickens, fins ikke bedre forfattere! Takket være "All creatures great and small", har jeg "vært" i Yorkshire, tror jeg. Mange av de nevnte forfatterne sine bøker har blitt film. Det er nok et glansbilde av England  jeg kjenner. 

Men hage kan engelskmennene. 

Beth Chatto leste jeg første gang om på Garden Living sin hageblogg i 2012, her. På bloggen til Garden Living leste jeg også om hagepodcast,  i desember 2013,  her. Siden da har jeg hørt på Gardeners' Question Time, en lærerik podcast, men også veldig morsom. Der har jeg hørt mer om Beth Chatto og om andre engelske hageguruer. 

Nå har jeg begynt å lese bøkene til guruene. Boka over er en sånn "revisited" versjon laga 30 år etter utgivelsen av ei bok som var gitt ut 30 år etter at Beth Chatto hadde begynt på hagen. Dermed er det flotte bilder i boka, vi har jo blitt litt mer kresne på bilder i sånne bøker med åra... Det er kommentarer om hvordan det har gått med hageprosjektene. Det blir jo nærmere 60 års erfaring boka beskriver. 

Mange av plantene som beskrives kan ikke jeg dyrke her i H4, men mange kan jeg dyrke. Til og med ugrasplanter dyrker Beth Chatto, f.eks. filtkongslys Verbascum bombyciferum. De har jeg ikke noe problem med å dyrke! 

"Rett plante på rett plass", er blitt det hun er kjent for. I den store hagen er det en "Gravel garden" som ikke vannes. Det har jeg etter hvert skjønt er viktig. Nå har vi hatt flere tørkeperioder. Grønnsaker må vannes for å bli gode, for jeg kan ikke leve av kryptimian, men prydhagen min har jeg tenkt å bruke Beth Chatto sine prinsipper på så godt jeg får til. Det er så deilig å slippe å måtte vanne overtalt!

God påske!